32526042173_5bac14a18a_hDet er mange som ser på orientering som en del av krigskunsten, og som en smartere form for kampsport. Orienteringen har alltid vært populær hos norske militarister, og det var faktisk de norske offiserene som utviklet sporten og regelverket på 1880 og 90-tallet. Formålet med hele øvelsen var selvfølgelig å forberede kadetter og vernepliktige til at de skulle kunne ta seg frem i skog og mark uten at de gikk seg bort. Det hele ble etter hvert pakket inn som en sport, slik at størsteparten av den vernepliktige befolkningen skulle kunne være i stand til å gjennomføre en vellykket orientering i Norge sine skoger og fjell.

Bakgrunnen for dette finner vi det som den dag i dag fortsatt er et viktig element i norsk forsvarsstrategi. Det å bruke utmarka til vår fordel, mot mulige invaderende styrker, som ikke vil kjenne terrenget, og som hovedsaklig vil være bundet til å bruke veinettet.

I alle fall i de første årene av idrettens utbredelse og aktivitet kan vi se veldig tydelige bånd til krigføring, noe som rikelig illustreres av at mye av interessen forsvinner, etterhvert som folk blir klare over masseslakten som foregår på slagmarken under Verdenskrigen.

Spredningen i tiden etter 2. Verdenskrig er også noe som er verdt å betrakte i denne sammenhengen. Orientering ble meget populært i Sovjetunionen, og i Warszawapaktens medlemsland. Områder som med suksess hadde utkjempet et vellykket defensiv partisan-krig, kun få år tidligere. Det samme kan man også nesten si om Sveits, et land hvis militærstrategi også går ut på å forsvare landet med partisankrig fra fjell og skoger. Her er orientering populært, den dag i dag.

I denne sammenheng må det nevnes av mye av sport og idrett er blitt promotert av militære hensyn, ikke kun orientering. Det er bare at få tenker på krig i dag, når vi ser folk som kaster spyd og diskos.