podcast-600Sporten orientering er en av sportene i verden som er vaskekte nordisk. Det begynte som en stridslek, utviklet av norske og svenske offiserer, for å lære soldatene om hvordan man tar seg gjennom ullent terreng, uten å gå seg vill. Regelverket ble formalisert en gang på 1890-tallet. Siden sporten krever lite avansert utstyr, uten om kart og armbåndsur, og senere kompass for å peile himmelretning og løperetning, i kombinasjon med ullen utmark, noe som det finnes nok av i Norge, kunne mange være med på leken. Første stevne ble holdt utenfor Oslo i 1897.

Verdenskrigen dempet engasjementet for krigsleker en stund, men fra midten av 1920-tallet er det igjen mange som ønsker å delta.

Orientering ble også sett på som nyttig kunnskap, utenfor det militære. Friluftsliv var noe som ble fremmet for alle, og man hadde ingen moderne hjelpemiddel, slik som i dag. Orientering ble sett som en fornuftig investering av tid, hvor man lærte omgang med kart og kompass, samtidig som det var en hyggelig måte å treffe folk på, og for å komme seg ut, uten at det trengte å koste for mye. Oppfinnelsen av det lille Silva-oljekompasset, en svensk patent, gjorde det også enklere å orientere seg. Fra 1934 ble idretten organisert av Friidrettsforbundet, og var fra 1935 også et fast innslag hos Arbeidernes Idrettsforbund, litt for gøy, og kanskje litt i påvente av klassekrig og oppstandelse?

Fra 1961 eksisterer det et internasjonalt orienteringsforbund som arrangerer tevlinger på tvers av landegrensene. Her er det ikke bare løping, men også orientering med off-road-sykler og ski-orientering som gjennomføres. Det førte til økt internasjonal oppmerksomhet rundt sporten, samtidig som orienteringsforbundet ble et av Norges største idrettsforbund. Utover 70-tallet ble internasjonale konkurranser enda mer populære. I dag er populariteten vikende. Det handler om at flere og flere bor i byer og tettsteder, og at det derfor ikke lenger er så viktig å finne frem i skogen.